Fjeldskaar.com

Nedenfor kan du lese om en slektsgren som går helt tilbake til Ænes-slekten på 1100-tallet. Ja, slektsgrenen kan muligens følges helt tilbake til Erling Skjalgsson (som levde ca år 1000) og til Rolf i Berg som levde på 600-tallet. Her følger mer detaljer:

Ænes-ætten

Ænes – høvdingesetet som forsvant

En av Norges mektigste ætter i det 12. og 13. århundre var den gamle lendmannsætt i Hordaland som etter sine hovedgårder (i Kvinnherad, Hardangerfjorden mellom Rosendal og Odda) kalles Ænes-ætten.

Den første man kjenner, stamfaren Gaut paa Ænes (født ca 1113), var lendmann hos kong Magnus Erlingsson i 1160-årene. Han var i kong Magnus Erlingssons tjeneste og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Den norske tittel lendmann svarer omtrent til den franske barontittel, som senere fikk innpass hos oss også. Vi kjenner to av Gauts sønner, Jon Gautsson og Munan Gautsson, som også var lendmenn og var med i kampene mot kong Sverre. Etter Sverres seier synes de å ha inngått forlik med ham og har fått ha sine eiendommer og rettigheter i behold.

Jon Gautson på Ænes hadde flere sønner som er velkjent fra historien. Først var det Arnbjørn Jonsson, som var en av baglernes høvdinger og var med i det illgjetne drap av Einar kongsmåg ved Stavanger domkirke år 1205. Senere ble han dog en av kong Håkon Håkonsons mest betrodde menn. En annen av Jon Gautssons sønner var Askell Jonsson, som i mer enn 28 år var biskop i Stavanger bispedømme; han var en fremragende administrator og en av kong Håkons beste venner. Den tredje av Jon Gautssons sønner var Gaut Jonsson på Mel.

Gaut på Mel er nevnt i Håkon Håkonsons saga. Han var på korstog 1215-16. Var lendmann allerede 1217 og var blant 1200-tallets fremste høvdinger. Var 1217 sannsynligvis sysselmann på Søndhordland, og fikk 1218 halvdelen av Elvesyssel etter at han måtte gjøre vendereis fra Jorsalferd. Han opptrer som medlem av Birkebeinernes parti. Han deltok som høvding bl. a. ved fektningene med Ribbungerne i Viken 1221, og var med ved Solskjel 1235, og ved Oslo 1240. Han må ha vært en meget klok mann, gjæv i sin ferd og sin ætt. Han var den ypperste høvding i Gulatingslagen på Håkon Håkonsons tid og kongens høyst betrodde rådgiver, og deltok i hans, såvel som Magnus Håkonsons kroning. I 1263 satt han i landets styre ved siden av Magnus og dronningen. I 1266 var han med på å undertegne fredstraktaten i Perth mellom Norge og Skottland. Foruten ‘Mel’ eide han de nærliggende gårdene ‘Hatteberg’ og ‘Sem’, vel også en del av ‘Ænes’. Han var bror av Arnbjørn Jonson, baglerhøvding og senere kong Håkons sysselmann og trofaste lendmann, og Åskjell Jonson, erkedjakn i Bergen og biskop i Stavanger.

Gaut Jonsson på Mel. Hans navn står nærmest etter dronningens som vitne under det dokument hvor kong Håkon fornyer kong Magnus Erlingssons gavebrev og gir Stavanger by til bispestolen. Sikkert spores i denne handling biskop Åskjells innflytelse. Gaut Jonsson døde i høy alder i 1270. Han hadde sønnen Finn Gautsson på Mel, baron og ridder, datteren Ulvhild Gautsdatter og sønnen Gaut Gautsson på Hatteberg.

Gaut Gautson på Hatteberg, alminnelig kalt Gaut unge. Han var baron og ridder og nevnes 1287-88. Hans enke het fru Katrine Iversdatter – de hadde ikke barn. Men han må )fremhever genealogen legasjonssekretær Henning Sollied i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift) ha vært gift før, sannsynligvis med en datter av Tore Greipsson i Hardanger. Deres sønner har da vært Tore Gautsson på Hatteberg, som var far til Gulatingslagmannen Greip Toresson, og Sigurd Gautsson på Torsnes.

Sigurd (Gautson) Galte på Torsnes i Jondal. Han førte en galt i sitt våpen og har efter dette visstnok antatt eller fått tilnavnet Galte (senere Galtung). Torsnes har like til våre dager vært denne ætts hovedgård.

Han var den første av ætten som er blitt nevnt Galte eller Galtung. Navnet ble dog neppe brukt hverken av han selv eller hans nærmeste etterkommere.

Ænes kirke, Kvinnherad; bygd på 1200-tallet

Benkestok

Slekten Benkestok er 8. ledd etter Gaut på Ænes. Benkestok (også kjent som Benkestokk, Benchestoch med videre) er en av de opprinnelige norske adelsslekter, og en av de få som overlevde Middelalderen. Slekten eide i sin tid mye jordegods i Båhuslen, i Herjedalen, på Vestlandet, i Nord-Norge og på Færøyene.

Slektens eldste kjente person er Tord Benkestok i Strand. Han er nevnt i Oslobiskop Øystein Aslakssons store jordebok fra slutten av 1300-tallet over all kirkelig eiendom i Oslo bispedømme. Strand ligger i Forshelle (nå Forshälla) sogn, 11 km sørsørvest for Uddevalla i det som var det gamle norske landskapet Båhuslen. Gården ligger, som navnet sier ved kysten, nærmere bestemt ved Svanesundet (Svanehals, nå Havstens fjord, Brunnefjälls kile og Halsefjorden) mellom fastlandet og Orust.

Benkestok-ætten holdt også til i Ryfylke, der Talgøy i Sjærnarøyane og Haraldseid i Skjold var sædegard, og i Sogn, der Jordanger var sædegard. Senere flytter slekten seg nordover til Meløy. Tore Benkestok (1346-1400) hadde sønnene Jon og Gard. «Fire menn kunngjør at Tore på Ims, hans hustru og sønn, solgte til Halvar Eriks. på Helgøy i Stjernerø sokn, en del av garden Østebø på Vennestrand i Jelsa sokn, samt stadfester sønnen Øystein salg av en annen del av samme gard» (26/5-1361).

Jon Tordsson Benkestok kalles i en kilde fra 1435 for Jon Thordasson Benkiastok da han var lagrettemann i Bergen. Gard Toreson er uten tvil av en mektig gammel norsk adelsslekt siden han ble gift med en kvinne fra den gjeveste svenske adelen, og i tillegg er han omtalt som lagmann i Ryfylke i 1423. Familien bodde på Garå på Sør-Talgje i Ryfylke. Jon Tordson Benkestokk (n.-1435) hadde sønnenGunder Jonsen Bringsvær (f. ca. 1450). Han ble gift før 1491 med Svane Anundsdatter, født ca. 1465. Han døde etter 1507. Gunder Jonsen n.- i årene 1486-1507, og i 1486, da i samme dokument som sin mor. N.- 03.10.1491 vedrørende et eiendomssalg i gården Tveitane i Vinje sogn. Han satt blant annet som eier av gården Bringsvær i Fjære sogn.

I året 1429 må Jon Toresson betale bot for at hans sønn, Torbjørn, har bannet og skjelt ut presten Svein Herleiksson på Oddernes. Jon, som har hatt tilknytning til Sør-Rogaland, betalte boten med en part i gården Østre Gjedrem i Bjerkreim sogn. Hans hustru var Ragnhilde Omundardatter. Dokumentet er datert på gården Mjølhus i Eigersund landssogn, og Mjølhus var en gård som døtrene etter Trond Benkestok fikk sin del i ved skifte i 1570.

Trond Tordsson Benkestok til Talgø, Norges Riges Raad, nevnes 1444. Den 4. desember deltok han i et riksrådsmøte i København og bekreftet kong Christoffers retterbot om de hanseatiske kjøpmenns rettigheter i Norge. Det var en redusert rådsforsamling til stede, kun 12 personer, 5 geistlige og 7 verdslige, hvorav Trond Benkestok er nummer 6 og tituleres væpner. Rådet har ivaretatt den geografiske spredningen, idet kun det indre østlandet, Nordlandene og Island mangler. Sannsynligvis har Trond representert høvedsmannen på Båhus, som mangler, og ellers ville ha vært selvskreven. I 1472 var han fortsatt væbner og meddommer i en arvesak i Trondheim.

I juli 1532 ble kong Christian II tatt til fange og satt i fengsel i København. Trond Torleivsson Benkestok støttet aktivt Johan Kruckow, som ønsket kong Frederik I på tronen. Trond blir etterfølgende betegnet som væbner. Claus Bille omtaler ham som «dend acteste och forstandeste adels mand, som er der Noren fiæls». Trond var trolig tilhenger av den katolske tro inntil den siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet fra Norge i 1537.

Tronds eldste sønn, John Trondson Benkestok (1530 – cirka 1593), er med når Kong Christian IV lar seg hylle av den norske adelen på Akershus Festning i 1591. Han undertegnet hyllningsdokumentet med familiens segl.

Benkestok-slekten er giftet inn i slektene Smør, Galte (senere Galtung) og Kane, som kan sies å være den norske uradelen. Selve navnet Benkestok er det ikke gjort noe alvorlig forsøk på å forklare betydningen av. Ifølge myten skal slektens stamfar ha reddet den forfulgte dansk-norske kongen ved å skjule ham fra svenske tropper under en stokk eller i en sengebenk.

Benkestok-slektens våpenskjold er et delt skjold. Første felt er en halv, blå lilje i sølv. Det annet felt er skrådelt fra høyre hjørne i blått og sølv. Delingslinjen dannes av en skråbjelke, som kan minne om en uthulet stokk, trolig en allusjon til slektsnavnet.

Ringen ble funnet i ruinene etter at familiens eiendom gikk tapt i brann i 1687. Ringens skal være eneste gjenværende eiendel etter adelsfamilien. Den er i gull og agat.

.

Anund-linjen

«Den 20. Febr. 1469 er det fore en odelssak på Grenin (Grini) i Styrvoll sogn i Vestfold. Her får vi greie på familieforholdet. Det går fram av denne sak at Gløder Olavsson med sønn Olav Glødersen «ok Swanaugho eghin kona hans» har bodd på Grini» («Storslekten på Bringsvær» av P. Valand, 1957).

Olav Glødersen og Svanaug må være foreldre til Skjeldulf Olavsson g.m. Sicilie. Skjeldulf og Sicilie hadde iallfall to døtre: Ragnhild og N.N. Skjeldulfsdtr. Den sistnevnte arvet Grini-godset og ble gift med Anund Aslakson fra Hylgeland i Vestfold. Anund og N.N. Skjeldulfsdtr hadde bl. a. datteren Svane Anundsdtr (g.m. Gunder Jonsson; ca. 1462-1530). Se ovenfor – under Benkestok.

Svane Anundsdtr og Gunder Jonsson bodde antakelig på Våler-gården ved Horten etter at de giftet seg. Våler var vel en av de mange gårdene etter Anund Aslaksson. Her hadde de bl.a. besøk av arveprins Christian (senere kong Christian 2.) med følge et par ukers tid i 1507. Som takk for oppholdet skriver prinsen ut et brev og kunngjør at denne «breffuuiiszer os elschelige Gunder Jonsson maa och schall hafue med ald kongelig rente och rettighedt disze eptherschreffne gaarde: Bringszuerdt (Bringsvær i Fjære sogn), Loddesiill (Loddesøl i Øyestad), Maalandt (Moland), Engstuerde (Tingsveit i Øyestad), Neuelsdal (Nævesdal i Øyestad), Hornebrog (Honneborg i Fjære), Arnevig og Querenes (Kvannes i Høvåg)». Han fikk altså fritagelse for kongelige skatter for de 8 gårdene som var hans odels- og arvegods.

Svane og Gunder hadde datteren Ingeborg Gundersdtr (ca. 1500-1580), gift med 1. Jon Eivindsson; 2. Nils Bentsen (Holum). Ingeborg hadde i 2. ekteskap sønnen Bent Nilsen (d. før 1610), som bl.a. var fogd på Bringsjord i Lyngdal. Han var gift med Apelone fra Vik, Fjære.

Bent og Apelone hadde bl.a. datteren Svane Bentsdtr (d. før 1645), g.m. Rasmus Lauritsen (f. ca. 1590), sorenskriver. Svane og Rasmus hadde datteren Apelone Rasmusdtr g.m. Ole Madsen. Apelone og Ole hadde datteren Else Olsdtr, gm. Peder Pedersen (Peder var barnebarnsbarn av Peder Clausen Friis). Else Olsdtr og Peder hadde datteren Svane Pedersdtr d 1727 Svennevig), g.m. Ole Henningsen (f. 1662 Njerve-d.. 1734 Svennevig). Ole Henningsen og Svane Pedersdtr. hadde sønnen Henning Olsen (1697 Svennevig-1777 Ramsland) g.m. Åtlu Tollisdtr (1705 Gahre-1746 Ramsland).

Dette står å lese i «Glimt fra Lindesnes», 1997 (av Magne P. Waren). Les hele artikkelen her. Med Henning og Åtlu er vi inne på anetavlen til Johan Enok Villumsen (Fjeldskaar). Henning Olsen og Åtlu Tollisdtr er våre 4 ganger tippoldeforeldre.

.

.

Erling Skjalgsson, like før han ble drept av en av kong Olafs menn.
(Ukjent kunstner).

Tillegg

– om Horda-Kåre og Rolf i Berg

Det har lenge vært en vanlig oppfatning at Gaut hørte til den ættekretsen som utgikk fra Horda-Kåre – en gammel mektig herse- og høvdingeætt. På Harald Hårfagres tid var det nemlig en mektig høvding i Hordaland som het Kåre. Til vanlig ble han kalt Horda-Kåre. Slekten hans forgreinet seg utover store områder og ble etterhvert den mest navngjetne over hele Vestlandet. Erling Skjalgsson tilhørte denne slekten. En av sønnene til Horda-Kåre hette Agmund. Han giftet seg med ei datter til den rike Gyrd i Rogaland. Vi tror at Gyrd var etterkommer av de gamle Rogalandskongene, for blant disse var det noen som het Gyrd. Ellers finner vi sjelden dette navnet.

Agmund fikk sammen med sin kone store eiendommer i Rogaland. Sønnen deres het Torolf Skjalge. Skjalge er far til Erling Skjalgsson. Også han bodde på Sola. Snorre forteller at Erling var en vakker, stor og sterk mann. Han var den største stridsmannen som fantes. I alle idretter kunne han sammenlignes med Olav Trygvason, som var viden kjent for sine idretts-ferdigheter. Erling var også en klok mann. Dette viste seg spesielt i hans måte å være på. Han var også en stor hærmann. Sigvart Skald sier om Erling: «Ingen av lendmennene i Norge har hatt så mange kamper å kjempe som han. Alltid gikk han først inn i striden, og han var den siste som kom ut av den».

Ungdomsårene på Sola må Erling ha benyttet ekstra godt. Han lærte alt det som en evnerik ungdom skulle lære. I alle slag idretter og våpenbruk øvde han seg til han nådde de høye målene han hadde satt seg. Hans siste kamp forteller ganske mye om hvor dyktig han var. Han var da en mann på 60 – 70 år. Da alle mennene hans falt, stod han igjen som den siste. Uten synlige merker av kampen. Dette viser en kjempe som hadde lært å verge seg i strid.

Horda-Kåre var Herse i Hordaland, født ca. 870, død etter 920 i Sola. Herse var en høvdingtittel, som ble brukt midt på 1000-talet i Norge. I Harald Hårfagres saga fortelles at han satte en jarl i fylkene och under jarlen ble valgt 4 herser. (Kilde: Kulturhistorisk leksikon for nordisk mellomalder, gm Arnfinn Kjelland, Norge). Horda-Kåre sies å nedstamme i 9. ledd fra Rolf i Berg. Om Rolf vet man kun at han skal ha vært konge i Berg på Hedemarken. Om han var en historisk person er imidlertid tvilsomt. Han er i så fall den eldste kjente opplendingekongen sagnet kjenner og må ha levet omkring 600 – 700. Horda-Kåre var en ansett og mektig herse i Hordaland i begynnelsen av Harald Hårfagres regjeringstid, og sluttet seg frivillig til ham.

Hans ættemenn opptrer som mektige jordegodsbesittere, både i Hordaland og i Rogaland (Kilde: Tore Nygaard, Linköping). Aslaksson, Horda-Kari. Father: Bifra-Kari, Aslak. Child 1: Hordasson, Vilgerd. Child 2: Hordasson, Thorleif the Sage. Child 3: Hordasson, Thora. Child 4: Hordasson, Olmod the Old. Child 5: Hordasson, Ogmund. Child 6: Hordasson, Thord. (Kilde: Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England).

Agmund Kåreson, Herse i Sola, Rogaland. Sønn av Horda-Kåre, født ca. 890, død etter 920 i Sola. Agmund kom til Jæren og giftet seg der med en datter til Gyrd Haraldsson. Gyrd var sønn av kong Harald i Vest-Agder og falt i kamp med kong Gudrød Veidekonge. Gjennom dette ekteskap kom Agmunds ætt i besittelse av Sola, og ble den mektigste slekt i Rogaland. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: «På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Agmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland». Hordasson, Agmund, Father: Aslaksson, Horda-Kari. Child 1: Ogmundsson, Thorolf Skialg. (Kilde: Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England).

Monumentet «Verna og Pilhær» i Sola sentrum.
Reist i anledning Erling Skjalgsson-jubileet 1996

Det sies at det bl.a. var ættekretsen rundt Horda-Kåre som Harald Hårfagre hadde å kjempe mot ved Hafrsfjord i 872.

Sverd i fjell. Kunstverk til minne om slaget i Hafrsfjord.

Above you will find details in the family history back more than 1000 years, to Horda-Kåre (and possibly Rolf i Berg), via the Benkestok family and the Ænes family.

Benkestok family:
Read about the Benkestok family here: http://en.wikipedia.org/wiki/Benkestok

Erling Skjalgsson:
The following link is about Erling Skjalgsson (our probable ancestor), who was one of the most outstanding political and military leader around 1000 AD
http://www.sagabok.no/index.php?arid=9

Erling Skjalgsson assigning his thralls to their daily work. By Erik Werenskiold.